Det siste innlegg

Et år har gått og bloggen har fått sin dose med innlegg, men før vi logger oss av for siste gang er det greit med en oppsummeringen av bruken av et blogg som verktøy.

Selvfølgelig kan blogging være et fantastisk verktøy, ikke bare for venner og fritidsaktiviter men også som et læringsverktøy hvis brukt riktig. Vi i 2mka hadde i perioden fra våren -09 til idag et prosjekt der vi både blogget og laget en egen wiki alt i den tro at vi ville lære, men hva lærte vi egentlig?

Hvis jeg skulle sammenligne wikien og et blogg som læringsverktøy er valget enkelt: Wikien utklasser bloggen totalt på dette området. Ikke bare er wikien lettere å navigere bort til nøyaktig den artikkelen du er ute etter men den gir deg også flere muligheter.

I mitt hode kan man dele opp wikien og bloggen slik:

Blogg: I en blogg er man spørrende og kritisk, man stiller spørsmål og teorier men aldri sikkert. Vi spør andre om råd og meniner samtidig som vi deler våre tanker. En Blogg er også en toveiskommunikasjon der leseren har mulighet til å komme med tilbakemeldinger.

Wiki: Mens i en wiki er man ikke lenger spørrende i en wiki forventer folk fakta og ikke hyp0teser og teorier men harde fakta. Samtidig i en wiki har leseren ikke mulighet til å komme med tilbakemeldinger.

og derfor er det jeg mener at wikien er det beste læringsverktøyet, i en blogg er det lettere å holde kontakt med venner og familie og la dem vite hva du syns, det er samtidig lettere å spore litt av på en blogg med å først gjøre den personlig utseende messig men senere også innholdsmessig mens i en wiki er du mer målrettet.

Vi har også sett på wikien som en erstatning til skoleboken, selvfølgelig lærer man gjennom bøker men ved gjennom å selv bruke kilder på internett og kildekritikk tror jeg vi har lært mer gjennom det å bruke wiki en det å kun bruke læreboken. Og bloggen har erstattet Its Learning med hvor vi skal levere skoleoppgaver. Men jeg tror ikke bloggen kan være et bra erstatningsalternativ til Its Learning rett og slett fordi bloggen blir for personlig.

Gjennom denne perioden av forsøk om det å bruke wiki og blogg som et læringsverktøy er mulig har jeg lært det at det å lage en wiki er noe alle kan gjøre, og man bør derfor være kritisk til det du leser på internett. Men samtidig, et fantastisk læringsverktøy som kan anbefales til alle skoler og alle klasser som finns der ute

Og det er med disse ord jeg da velger å logge av, nok en gang, siste gang.

- President Barack Obama hadde personlig godkjent at styrkene aksjonerte dersom kapteinens liv var i umidelbar fare. sa viseadmiral Bill Gortney fra den amerikanske marinen under en pressekonferanse sent søndag kveld.

De sier all PR er god PR. Vell dette er meget god PR for Obama, jeg syns det hele er litt morsomt egentlig. Obama har egentlig siden dag tatt fatt med alle oppgavene som venter han med stor iver. Han har reist ned til midtøsten, han har vært på G8 møtene men alikavell tror jeg det er dette han får mest PR for, og han gjorde ingenting selv. Men jeg tror også det kan ha noe å si om vår holdning til politikk, vi interesserer oss ikke for det før det kan begynne å ligne på en actionfilm.

kilde http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=552345

Any Given Sunday - Speech.

Filmens makt. Vi har alle sett filmer som får oss til å reflektere og undre. Vi har alle sett filmer som får deg til å stoppe og se på livet med et nytt perspektiv. Vi har alle gått ut ifra en kinosal tenkende "Wow."

Og ikke minst. Vi har nok alle sett en filmscene som ga deg gåsehud. Her er min:

We claw with our fingernails for that inch. Because we know when we add up all those inches, that's gonna make the difference between winning or losing. - Because thats what living is.

Fordi det er genialt.

Filmanalyse - The Truman Show

Tittel: the TRUMAN show.

Regissør: Peter Weir.

Kom ut: 1998.

Sjanger: Komedie.



Hovedrolle: Jim Carrey
Språk: Engelsk
Varer i: 103 minutter.
Gitt ut: Paramount Pictures

Grunngi valget av film.
Grunnen til at jeg valgte denne filmen er fordi den er spennende, morsom og ikke minst relevant i forhold til faget og ikke minst handlingen er svært original og viser oss hvordan en mulig framtid kan se ut, dersom teknologien vokser. Der vi til slutt befinner oss i en verden der vi alle blir overvåket selv om vi ikke er klar over det selv.

Kort om handlingen.
Selve handlingen i filmen handler om en typisk vanlig arbeidende kar i en liten, idyllisk by i USA – Safehaven. Truman Burbank har et flott liv, en kone som er søt og snill, hyggelige naboer, en grei jobb og en bestevenn han kan snakke til om alt med.
Problemet er bare at alt er falskt. Hele byen er faktisk verdens største filmstudie, og det andre ”byggverket” som kan sees fra månen. Den andre være Den store mur i Kina. Naboene, hunden og selv kona er alle statister. De fleste husene er falske og alle de andre innbyggerne i Safehaven er betalte statister som jobber der, overvåket av over 5000 kameraer. Men Truman vet det ikke. Han befinner seg nemmelig en realityserie, der han har hovedrollen. De plasserer han i ulike konfrontasjoner og sammenhenger uten at han er klar over det selv for å se hvordan han takler situasjonen.
Men en dag begynner han å få mistanke om at noe er galt etter er rekke merke begivenheter. Den første at en lyskaster detter ned fra ”himmelen” og den andre når han tilfeldig skrur på radioen kommer han innpå en frekvens der han hører han blir spionert på. Etter å ha slått fra seg tanken at han er paranoid legger han utpå en flukt fra det han trodde var den ekte verdenen og søken og etter den ekte verdenen og vekk fra Safehaven. Men vil studioet la han reise sånn helt uten videre?

Strukturen av filmen.
Når det gjelder selve oppbygningen av filmen så får vi vite svært tidlig at dette er falskt og at det hele er en realityserie men at Truman ikke får vite det. Det geniale med det å la oss få vite det så tidlig er at den gjør filmen mye morsommere med hvordan vi ser hvordan Truman koser seg mens vi vet det heler falskt og vi bare venter på det øyeblikket Truman vil forstå like mye som oss og skjønne det hele er falskt.
Selve filmen er en typisk hollywood dramaturgi film der spenningskurven går først opp, så litt ned igjen, mens det hele tiden bygges opp til klimakset når Truman vil flykte. Etter han har nådd til enden av studioet og står med utgangen daler spenningskurven igjen og vi får oppklart våre siste spørsmål.
Det er typisk komedie film, best spilt av Jim Carrey, måten han både oppfører seg på, handlingen i filmen, skuespillet og ikke minst det faktum hovedrollen består av Jim Carrey. Men det er også mange ulike sjangerbrudd. Der farens død og traumene det har gitt han gjenspeiler til drama og hvordan flukten, med stormen uværet og hele byen etter seg ikke skiller seg så mye ut fra en typisk actionfilm.
Helten i filmen framstås som en fryktelig naiv, hyggelig og godtruende figur. Av de mange millioner som ser han på direkten har han blitt en slags kilde for trøst for mange som ser på og hans uskyld i verden. Han er en helt vi sympatiserer for og får medlidenhet, forståelse for med engang. Selv om de millioner av fans han hadde elsket å se han hver dag, jublet de, og gråt alle av glede når Truman LIVE på sending klarte å flykte som viser hvordan de alle hadde bygd opp et sitt eget personlige forhold til Truman, som det stakkars barn vi alle vil hjelpe. Når det gjelder å plassere filmen i en stil og epoke var det ikke så lett siden den inneholdt så mange forskjellige. Men den deler mange likhetstrekk med Klassisk fortellende film og musikkvideoer med hvordan det er raske klipp uten at kontinuiteten brytes pågrunn av at musikken holder det sammen.

Symbolikken
Av selve symbolikken i filmen kan man se på Safehaven som et Utopia. Du kan sammenligne det med Edens hage, et sted der alt er perfekt, og framstilles som den perfekte by. Hvert Utopia har sin hersker, i Edens Hage var det gud, i Safehaven er det regissøren Christoffer som styrer realityserien der han leker og er gud. Også navnet Truman gjenspeiler til en symbolikk i filmen der Truman blir utalt True-man. Der Truman representerer det som er godt og rent plassert i et samfunn der alt rundt han er falskt.

Filmen kan også bli sett på en vekker/påminning eller en kreasjon av nåtidens verden hvordan reality serier aldri mer har vært mer populære, der vi selv sitter og ler og gråter av andre mennesker som ”oss” som dummer seg ut på TV. Å se andre mennesker feile eller lykkes med noe har blitt som en vei å rømme vekk fra vårt eget livs hektiske mas og kjas og heller kunne observere et annet liv og fjerne stresset frå vårt eget. Filmen kan bli sett på som framtiden –i dag eller en mulig framtid hvis vi ikke passer godt nok på og symboliserer hvordan mediene vokser hele tiden uten at vi selv er klar over det. Uten at vi selv vet at når vi går ned på byen for å handle mat, har vi allerede blitt filmet av sikkerhetskameraene utenfor banken, utenfor miniautomaten, i et veikryss og sikkerhetskameraene i butikken. Filmet og lagret i en database for andre å se. Vi er som Truman og vi deler annen ting til felles, vi er også ikke klare over det.

Lyd.
Sånn som i alle gode filmer spiller lyden også er en stor rolle. Kanskje størst er vi oppmerksom på lyden og dens påvirkning i scenen der Truman gjenforenes med sin far han trodde var død. Og vi ser hvordan en spiller en trist, men vakker melodi i bakgrunnen som øker stemningen med flere hakk.
Musikken er med på å gi og forme atmosfæren i hele filmen. I begynnelsen er den lys og optimistisk, i midten litt mer sørgmodig og dramatisk mens helt på slutten lys og optimistisk igjen.

Ettertanke.
Filmen er svært spennende, morsom og ikke minst underholdene. Mye grunnet det faktum at filmen er så original men samtidig bare en bekreftelse på vår verste frykt at vi alle kan bli overvåket uten at vi er klar over det og at det virkelig ikke finnes noe som ”Privatliv” i det 21. Århundre og med dagens teknologi.

Welcome to the Truman Show

Dette er tittelen på filmen jeg har valgt å analysere til oppgaven vår.

Grunnen til at jeg valgte denne filmen her er fordi den er så relevant og spennende i forhold til faget vi har det i. Filmen baserer seg på en mann som bor i en typisk, idyllisk liten by i USA. Truman har det godt i livet, han har en søt kone, hyggelig folk og en OK jobb. Problemet er at alle i byen er statister, inkludert hans kone. Alle er statister i en realityserie kallt The Truman Show, og den handler om livet til Truman. Der han er den eneste som ikke er klar over at alle andre i byen ikke er "ekte." Men han begynner å få mistanker om at ting ikke går som det skal. Problemet er at han selv tror han er paranoid, og han bestemmer seg for å flykte.

Hvor mye kan en elsket mann komme unna med?

En artikkel i Verdens Gang, bedre kjent som VG skrev om Obama og en feil han hadde gjort og det fikk meg til å tenke på at det var ikke hans første feil heller. Ikke misforstå, er det noen som støtter Obama her er det jeg. Flott med en som vil gå inn for en mer åpen holdning til østen, men hvor mye kan en mann som Obama komme unna med før vi reagerer og går imot han?

Med Bush hadde vi en temmelig fin null-toleranse for han. Bare han åpna kjeften lo vi av han. Mye grunnet det faktum det skjeldent kom noe smart ut av den kjeften uansett. Men her i Norge er Obama-faktoren skyhøy. De sier at Norge og andre land i Europe vil ha det mye vanskeligere å si nei til Obama enn det de ville hatt med McCainn, fordi vi elsker Obama. Vi setter listen for toleranse ganske høyt oppe og vil nok ikke reagere før han skyter noen.

...Eller hvor mye galt kan en mann så populær som Obama gjøre før vi reagerer?